Forløperen for gin ble utviklet i Nederland rundt 1650 av Franciscus de la Boe, også kalt doktor Sylvius. Han ønsket opprinnelig å lage et uttrekk av einerbær for å kurere nyresykdommer, og allerede i 1655 var kommersiell produksjon i gang.
Britiske soldater som deltok i Trettiårskrigen brakte genever med seg tilbake til England, og snart oppstod en lokal produksjon. Både navn og produksjonsmetode ble endret, og genever ble til gin.
I England ble gin svært populært. Det ble benyttet biprodukter av korn til fremstilling, og avgiftene var lave. Gin ble dermed billigere enn øl, og forbruk ble til misbruk. Spesielt ble misbruket blant de fattige et stort problem i London.
På denne tiden var gin en uren sprit med masse einerbær, krydder og sødme som skulle maskere den dårlige smaken. Rundt 1830 utviklet Aenas Coffey et kolonneapparat kalt Coffey Still, som kunne produsere en mye renere sprit. Behovet for å bruke sødme til å dempe det urene preget i spriten forsvant, og produksjon av tørr gin var i gang.
Den tørre ginen fikk navnet London Dry, og er i dag den mest populære av gintypene.
