Det er nederlenderne som har fått æren av å lære franskmennene kunsten å destillere vin for produksjon av cognac. Elven Charente, som renner gjennom Cognac og ut i Atlanterhavet, betydde mye for handelen i området. På 1600-tallet dominerte nederlenderne handelen i Europa. Nederlandske handelsmenn fraktet salt og vin fra de sørvestlige delene av Frankrike til Nord-Europa. Spesielt begeistret var det nederlandske markedet for den hvite Charente-vinen. Dessverre ble ofte vinen ødelagt på veien fra Biscayabukten til Nederland. For å ta vare på handelsvaren destillerte nederlenderne vinen til ”brandewijn”, som betyr brent vin. Ordet brandy stammer fra ”brandewijn”.
Det tok ikke lang tid før man begynte å destillere vinen før den ble frakten ned elven Charente. Like ved La Rochelle satte nederlenderne opp det første alambic charentais som i prinsippet er samme type apparat cognac destilleres på i dag.
På 1700-tallet var brennevinet cognac kjent over store deler av verden. I 1870-årene ble druestokkene i hele Europa rammet av vinlus, Phylloxera vastatrix. Produksjonen av cognac sank dramatisk, og det tok ikke lang tid før sprit av mer tvilsom karakter ble solgt som cognac. I siste halvdel av 1800-tallet foreslo Frankrike å lage en lovgivning for internasjonal beskyttelse av handelsvarer. Først i 1909 ble det innført en resolusjon som beskyttet Cognac som opprinnelsessted.
